Streik og sari (og snart safari)

Nepal fortsetter å by på helt nye, fantastiske opplevelser hver eneste dag. I går ble vi overrasket av en liten bryllupsseremoni midt i den vanlige søndagsgudstjenesta. I dag var det streik.

Streiken innebar at alt av butikker og boder var stengt, ingen offentlig transport gikk, og det var demonstrasjoner i gatene. For Ellen Sofie og meg betydde det en ekstra rolig gåtur til Huset (jobben), siden det ikke var noen biler i gatene, og alle folka var samla i demonstrasjoner andre steder enn der vi gikk, og en ekstra koselig arbeidsdag fordi alle jentene var hjemme siden skreddertrenerskolen også var stengt.

For Anna Reidun og Amelí betydde det å bli hjemme en dag, fordi de ikke fikk noen buss til jobben. Dermed er rommene våre plutselig veldig reine og ryddige. Tusen takk!

Siden vi hadde masse tid til overs etter engelsktime og dalbhatkoking/-spising,  fant jentene ut at de skulle prøve å presse oss inn i sariene deres. Blusen var veldig trang, men ellers var det kjempegøy!

... og så måtte vi selvfølgelig danse. Bollywood next!

Over til siste punkt på overskrifta: Safari! Hvis ikke streiken fortsetter lenge, reiser vi til Chitwan til helga. Der er det en nasjonalpark som bl.a. tilbyr safari fra elefantryggen.

Namasté!

Huset, slummen, sykehuset og influensaen

Enda en uke er forbi, og plutselig har vi vært i dette landet i en måned. Denne uka har vært hektisk!

På mandag begynte vi å jobbe. De to første dagene denne uka var jeg og Ellen Sofie på "Huset", der det bor en pensjonert belgisk katolikk(mommy), en travel nepalesisk menneskerettighetsforkjemper(Indira), og fire unge kvinner med mer eller mindre traumatisk bakgrunn. Ellen Sofie og jeg skal lære bort litt engelsk, dans, crafts og matlaging, og så er de allerede i full gang med å lære oss å koke dalbhat. Vi skal være på huset tre dager i uka, og koser oss der!

På onsdag tok Indira oss med på besøk til to slummer. Det er ikke slike store slumområder her i Katmandu som i veldig mange andre byer, men områdene finnes. Vi besøkte en skole i hver slum, og fikk møte mange nydelige barn, som ikke trengte mye kiling og tulling før de smilte og lo. Jeg hadde ikke klart å gjette hvilke historier disse barna har hvis ikke Indira hadde fortalt noe. Jeg kunne ikke ha gjetta at den litt overbeskyttende 6-7-år gamle jenta nå har omsorgen for seg selv og sine to yngre søsken, fordi mora deres plutselig dro fra dem. Heller ikke at mange av barna på skolen er foreldreløse, f.eks. fordi mange prostituerte som blir gravide dumper barna sine i slummen.

Torsdag er studiedagen vår, men det ble en gangske dramatisk dag: Amelí fikk plutselig så vondt i skuldra at vi måtte på sjukehuset, og akuttmottaket på sjukehus i utlandet er minst like ille som du forestiller deg.

Amelí har fremdeles vondt, men de fant ut at det ikke var noe farlig. Så ble jeg syk i går, skikkelig influensa. Jeg er litt bedre i dag, så jeg satser på at det går over fort.

3 ukers Nepal-jubileum

- I Nepal er det ingen som klarer å uttale "Jofrid". Det blir mer likt "uphrji", "djofi" eller "...".
(Men jeg er ikke veldig flink til å uttale, og langt mindre huske, de nepalesiske navnene heller.)

- Nepalesere bruker to timer hver morgen(kl. 05.00-07.00) på morgenstell og religiøse handlinger. Morgenstellet består i all hovedsak av harking og spytting så det er et under at de har involler igjen i det hele tatt. De hinduistiske morgenritualene innebærer at gudene må vekkes, og da må alle ringe i vekke-bjella en gang hver. I tillegg brenner de røkelse, ofrer blomster og blande rødfarge som de tar i panna, på hodet og på alle dørstolper.

- Noen bestemødre ber folk om å sette tallerkenen sin på gulvet og spise med hendene.

- Buddhismen(buddha sin lære) går egentlig ut på at ingen ting eksisterer, alt er en illusjon, og når man virkelig innser dette blir man "opplyst" og slipper fri fra illusjonene - man kommer til Nirvana(zero-place). Likevel har tibetanske buddhister templer og helligdommer og en masse hellige handlinger, og dersom man går til Namobuddha, til stedet der en prins ga kroppen sin til en sulten tiger, får man tilgivelse for syndene sine "by the Grace of Lord Buddha". Noe skurrer.

- Det går an å plukke appelsiner rett fra treet.

Dalbhat, elefanter og kurta surva

Livet i Nepal er kjempespennende.

På mandag var vi hos skredderen og henta kurta-ene våre. De er veldig fine og gode å gå i.

Da vi gikk hjem fra skredderen var det en elefant i gata. Den var stor og grå og veldig pen, og på ryggen/nakken hadde den to menn og et svært lass med grønne greiner. Jeg tror den skulle til dyreparken.

Etterpå besøktev i YWCA i Katmandu, de driver et krisesenter og et opplæringssenter for kvinner, der de bl.a. fokuserer på kjønnsbasert vold og alfabetisering av kvinner. Der fikk vi dalbhat(det de fleste nepalesere spiser to ganger om dagen), og det var veldig godt.

Ankomstdagen

Nå har vi allerede vært i Nepal kjempelenge. Føles det som. Wow.

Da vi ankom flyplassen i dag tidlig(kl 9 lokal tid, litt over 5 norsk tid) var vi trøtte etter en lang reise med en veldig kort natt, men fornøyde fordi reisa hadde gått så bra og var så koselig. Qatar Airways anbefales! Køen for å få visum var ekstra lang og gikk ekstra sakte fordi i dag og i morgen er avslutninga på en sånn lysfestival som de har hver høst her i Nepal for å lokke gudinna for rikdom og lykke inn i hjemmene sine. Derfor har nesten alle hinduer fri i dag, og da er det ikke mange igjen til å bemanne visum-skranken =P Ingvild ble litt bekymra for oss da det tok så lang tid, og fikk lurt seg inn i visa-køen og fant oss der. Ho er kjempekoselig, og har passa godt på oss i hele dag. Ho tok oss med til Shalom Guesthouse, som er veldig fint! Det er nylig oppussa, og vi har to soverom som er bare våre, og så deler vi TV-stue, kjøkken og bad med eventuelle andre gjester på huset. Hittil har det vært rolig, men det bor et engelsk ektepar med en liten gutt(som heter James og snakker veldig britisk selv om han bare er sånn 4-5 år gammel) i etasjen over oss. Her skal vi bo til 19. desember, da skal vi flytte over i egen leilighet.

Etter at vi hadde satt fra oss bagasje og sånn på gjestehuset vandra vi litt rundt i byen, så på de fargerike blomstene folk har malt på bakken utenfor husdørene sine for å lede denne gudinna inn i husene sine, og var så vidt innom et tempelområde. Veldig kule bygninger! Så gikk vi for å finne et sted å spise, noe som ikke var veldig lett fordi de fleste kokker også har tatt seg fri i dag. Til slutt endte vi opp med å spise på et hotell. Da var vi så slitne og sultne at vi nesten ikke orka å bestille en gang, så vi endte opp med å spise burgere hele gjengen – det var stedets spesialitet. Haha. Kjempeeksotisk. Mens vi spiste fikk vi litt hele- og sikkerhetsformaninger av vår herlige mentor.

På hjemveien kjøpte vi litt matvarer: Melk på noe som ser ut som en rosa juicekartong, yoghurt i plastboks med løst lokk, og så müsliblanding med veldig stilig design. Den passa ikke inn, men det får gå. Vi kan tåle litt ting som ikke er jalla selv om vi er i Nepal :) Frukta kjøpte vi av en koselig kjøpmann på gata, og siden jeg ikke klarte å finne fram i de store nepalesiske sedlene mine fikk vi 10 nrp avslag. Det er nesten 1 norsk krone. Snille mannen.

I morgen er det hviledag og helligdag i Nepal, så da skal vi på nepalesisk gudstjeneste. På søndag skal vi på internasjonal gudstjeneste, så vi får prøvd ut begge deler. Ellers begynner vi på språkskole allerede mandags morgen, med tjuvstart på søndags ettermiddag da språklæreren vår skal vise oss rundt i Katmandu og Patan(den bydelen vi bor i, som på en måte er en egen by... De sier i alle fall at vi kjører ut av Katmandu når vi kjører inn i Patan, selv om den eneste forskjellen er at du krysser ei elv).

Så venter to uker med språkskole, og eksamenen vår blir tøff: I 5 dager skal vi bo på landsbygda hos en familie som ikke prater engelsk i det hele tatt. Ønsk oss lykke til! Nepali er et merkelig språk, men Gud har jo kontrollen på alle språk så hvis Han hjelper til skal vi nok lære fort. Det ber vi i alle fall om!

Så, den 21. november, begynner vi å arbeide. Dette kan bli litt av en vinter.

Jeg er så glad for at jeg har fått muligheten til å tilbringe disse månedene i Nepal. Jeg takker Gud for det, og håper tida kan bli til velsignelse både for meg, resten av teamet, og noen mennesker her i Nepal.

God bless!

Reisefeber?

Torsdag 27. oktober kl. 16.10 letter et "Quatar Airways"-fly fra Gardermoen. Destinasjon: Katmandu.

Der skal jeg sitte. Med sommerfugler i magen, og tre gode venner rundt meg. Vi skal til Nepal og bo der sammen i 4,5 mnd. Jeg gleder meg.

Det vi vet utover dette er:

• Mentoren vår er ei norsk ung dame som er sendt ut av Normisjon. Ho jobber som fysioterapeut ved et dagsenter for funksjonshemma barn.
• Ameli og Anna Reidun skal jobbe ved det samme senteret.
• Ellen Sofie og jeg skal jobbe med risikoutsatte kvinner, uvisst hvordan.
• De første ukene skal vi lære språk(Nepali) og reise rundt og besøke forskjellige organisasjoner osv.
• I starten skal vi bo på et gjestehus, seinere skal vi bo i vår egen leilighet.
• Der skal vi ha hushjelp =D

Jeg gleder meg.

Undres hva Gud har lagt ferdig for oss der borte?

Solbærsyltetøy

Det har skjedd mye siden sist jeg blogga. Grunnen til at jeg ikke skriver er altså ikke at det ikke finnes tanker i hodet mitt, kanskje heller at det er så mange og at alt for mange av dem er ganske mørke. Og jeg har hatt litt problemer med å skrive om det lyse når det er så mye mørke over alt. Men - det finnes fremdeles vakkerhet i verden. Ganske mye vakkerhet, og som vi alle vet er lyset sterkere enn mørket og håpet sterkere enn døden, og over alt rundt meg vokser bær, sopp, grønnsaker og urter som om ingen ting hadde skjedd. Livet går videre. Og bæra må plukkes hvis ikke trosten skal få alle sammen.

For å lage solbærsyltetøy plukker du ca 2,7 kg solbær og putter dem i en stor kjele. Så må du finne fram tomme syltetøyglass, og hvis du ikke vil fryse ned syltetøyet, bør glassene desinfiseres. Sett rene glass inn i steikeovnen, sett på 150 grader og la glassene stå der ca 1/2 time. Lokkene bør dyppes i kokende vann like før de skrus på ferdig fylte glass.
Nå kan kokinga begynne. Du trenger bare bær i kjelen, vann er ikke nødvendig. Sett på plata og varm opp bærene, rør rundt så alle blir like varme.



Etter hvert safter bærene seg, men det kan være lurt å stappe litt med en potetstapper så bæra blir godt knuste.



Så var det sukker. Tilsett ca 1,6 kg sukker og rør godt rundt. La syltetøyet småkoke litt, før du heller det over på de reine syltetøyglassa. Pass på fingrene - det er varmt! - og prøv å ikke søle alt for mye.

Ta-daa!

God seinsommer!

Hver og en av oss er bare ett menneske

Hver og en av oss er bare én person. Ett menneske. Ett sett med tanker, én livstid. Én kropp. Det er det vi har fått tildelt, så det er det vi har å rutte med. For meg virker det absurd å sammenligne oss så veldig. Jeg har ett forsøk på å gjennomføre livet som best jeg kan, og du har ett forsøk du også. Om jeg ser yngre eller eldre ut enn jeg er, så trenger ikke jeg gjøre noe med det. Jeg er jo bare meg. Og om du er smalere eller bredere enn meg, så er det ikke sikkert at det er så viktig å gjøre noe med det heller. Vi bare ser forskjellig ut.


Inni meg, i mitt hode, finnes utrolig mange tanker, minner, erfaringer og kunnskaper flettet sammen i et uforståelig, innfløkt system. Jeg er der inne hver dag, og får jeg med meg det viktigste av det jeg tenker og føler. Som regel klarer jeg til og med å bruke hjernen til det jeg trenger den til. Men du har også en hjerne. Din egen hjerne. Jeg lurer på hvordan det ser ut der inne? På en måte skulle jeg gjerne tatt meg en liten spasertur i de lange gangene i din bevissthet… Men samtidig er jeg veldig glad for at jeg slipper. For meg er det vanskelig nok å skjønne at du sannsynligvis tenker omtrent like mye som jeg gjør, og at alle andre mennesker i verden tenker og føler og mener omtrent like mye som du og jeg. Det er utrolig mange tanker.

Og midt i dette virvaret sitter du. Du er én person. Ett menneske. Du har dine tanker, din kropp, dine evner, tanker og meninger, ditt liv. Så er det ikke litt absurd å sammenligne deg med meg? Sammenligne deg og meg med Hollywood-stjerner og slankemodeller? Hver av dem er også bare én person, og det er ikke sånn at alle egentlig er akkurat som dem. Vi er ikke like, selv om det noen ganger virker sånn. Vi er én person hver. Ikke mer. Ikke mindre.

The Duck Song

Har du hørt The Duck Song? Det har jeg. Og jeg lo masse. Fantastisk herlig, meningsløs underholdning. Hvis du ikke har sett den før, se den her før du leser videre:

OK, nå vet du hva det går ut på – The Duck Song 2 ligner mye, og forsyne meg har de ikke laga The Duck Song 3 nesten lik også. Jeg satt nettopp og så alle disse på rad(i alle fall bruddstykker av dem), og begynte etter hvert å lure på hvordan noen kom på å lage dem. Men så var det noe annet som fanget oppmerksomheten min: Jeg ble plutselig oppmerksom på hvor mange visninger disse sangene har hatt på YouTube. Hold deg fast:


Den første har blitt vist 42 259 756 ganger. Den andre 10 993 732 ganger, og den tredje 7 759 798 ganger.

Dette er svimlende tall. Etter en kjapp beregning i Exel fant jeg ut at dette til sammen utgjør 364,8 år med The Duck Song. Siden 23. mars 2009 har verden opplevd 364,8 år med The Duck Song. Hva er farligst tror dere, stråling fra routere eller lydforurensing fra The Duck Song? En eller annen gang var det en smart person som sa at tid er penger. Lurer på hvor mange penger 364,8 år er verd?

Neida, jeg er ikke bekymra for kreftskaden ved å høre på The Duck Song. Jeg er ikke en gang veldig interessert i hvor mange penger som er sløst bort på grunn av disse filmene. Det jeg egentlig lurer på, er hva som gjør at 60 millioner mennesker kan ha interesse av å se disse filmene. Og hvordan 60 millioner mennesker i det hele tatt har anledning til å se dem, når 1,2 milliarder mennesker i verden lever i ekstrem fattigdom(kilde). Jeg klarer aldri å godta disse forskjellene.

Matematikk og lørdagskos

Hvor mange formler kan man egentlig ha i hodet på en gang? Hvor mye geometri, algebra, kombinatorikk og derivasjon kan hjernen klare å passe på? Jeg tror at hvis det finnes et tak, en øvre grense, et sted der kapasiteten sprenges, så er jeg ganske nærme nå. Kanskje hjernen min står i fare for å bli akutt overbelasta før eksamen? Jeg har i alle fall ett ganske tydelig symptom: Hyppig tilbakevendende matematikkdrømmer. Kommer jeg til å få varige men, mon tro?

Ellers gleder jeg meg over at grasløken som står i et syltetøyglass i vinduskarmen min har fått en liten, lilla blomst. Ganske vakkert. Og peppermynterenningene jeg fikk fra mamma i påska, er nå blitt store, vakre, velduftende og delikate planter. I skrivende stund har jeg en minipuddel på fanget, ho er våt og pjuskete etter at vi har gått en lang tur i skogen og regnet. Det er lørdagskvelden sin, det.

Hva skal jeg gjøre til høsten?

Jo, jeg skal gå på Gå Ut Senteret i Hurdal, på linja Global Disippel. Fra ca oktober til ca februar skal jeg sannsynligvis være i Kambodsja, og sannsynligvis jobbe med dette her:



Jeg kan også jobbe på et studiesenter og lære bort engelsk, eller jobbe på et kristent internat for ungdom som kommer til hovedstaden for å studere. Mentoren på stedet er tysk og utsendt av Normisjon.
Kilde: http://www.gus.no/studietilbud/global-disippel/fordypning/ledelse-og-evangelisering 

Er jeg spent? Ja.
Gleder jeg meg? JA.

Kjærlighet

Det er mye kjærlighet i livet mitt. Jeg elsker naturen; å legge merke til ørsmå detaljer og fargekombinasjoner, eller å se utover den store helheten fra et utkikkspunkt. Jeg elsker vær; sol som varmer på hud og rødmalte husvegger, eller piskende regn og vind som slår pusten ut av deg. Jeg elsker gode fortellinger; bøker og filmer som får meg til å gråte sårt, le hjertelig, hyle skrekkslagent, riste av raseri, besvime av smerte. Jeg elsker familien min; mamma og pappa, søstrene mine, besteforeldre, onkler og tanter som har betydd mye, alle ”småbrødrene” mine, kjære faddere, gode søskenbarn og venner.

Strekker jeg begrepet for langt? Går jeg utenom den rene, skjære betydningen av ordet ”kjærlighet”? Jeg gjør kanskje det. Følelsene jeg har for alle disse delene av livet mitt kan dessverre ikke beskrives med det guddommelige ordet ”agape”, men det er heller ingen veldig egoistisk ”eros”. Akkurat hvilket ord som er korrekt, betyr vel strengt tatt ikke så mye. Jeg bruker kjærlighet. Eller glede, eller kanskje lykke. Hvordan kan jeg beskrive den store, varme følelsen som blåser seg opp inne i brystet mitt, presser tårene utover i tårekanalene og dytter stemmen oppover halsen? Det myke, trygge som slynger seg om hjertet mitt og får det til å banke hardere og fortere, og det raske, kriblende som får musklene i fingrer og tær til å trekke seg utålmodig sammen?


Jeg elsker Gud – det er det eneste som gir mening for meg. Jeg er ingenting uten Han, og uten Han klarer jeg ikke mer. Det er seint, jeg er sliten, og hjertet mitt synger en stor, hengiven takkesang til Pappa som holder meg oppe. Det er mye kjærlighet i livet mitt. Og det er mye mer der den kommer fra.

Vårpiknik og årets første hvitveis

Det er sol og (nesten) varmt og våren er på full frammarsj. I går bakte Ragnhild kanelsnurrer med eplebiter i fyllet, og i stedet for å se film mens vi spiste boller gikk vi ut i våren. Vi pakka piknikkorga med teppe, appelsiner, te, saft og boller, og ringte rundt til vennene våre for å høre om noen ville være med. Oppslutningen var skuffende liten, så vi satte oss på Hallingsås(en rekonstruert husmannsplass i parken på tomb) alene. Heldigvis var trafikken ganske stor, så vi fikk delt ut alle kanelsnurrene og appelsinene og slapp å bære mat hjem igjen.

 Jippi - nå er vi på tur igjen!

 Hva har vi i kurven i dag, mon tro?

 Tomb Timber Team på vei inn i skogen for å måle trær(øving til skogbruks NM)

 Har vi ikke pene sko?

Nyte appelsin 1

Nyte appelsin 2

Mer besøk! Se så fornøyd jeg er...

Dette bildet taler for seg selv.

Årets første hvitveis fant jeg ved internatet denne torsdagen (7. april), men har dessverre ingen bilder. Den var vakker!

Black Swan

Fæl, fæl, genial film.

Teamtur til Olden

Fredag 25. mars:

15.05: Ti ungdommer stuer seg inn i to små biler og kjører av gårde fra Tomb vgs. 70 % er nok ikke helt klar over hva de har gitt seg ut på, men skjønner det etter hvert som timene tikker av gårde, kroppen verker mer og mer av den trange plassen, og vi ennå ikke er framme. Det er langt fra Østfold til Olden.

Kjørerute

Lørdag 26. mars:
00.36: De to bilene ankommer Olden, og blir tatt varmt imot av foreldrene til Ole. Vi blir innlosjert på diverse gjesterom, og utrolig nok har de senger til oss alle. Ferdig oppredde. Så får vi kvelds. Velsignelse.
09.00: Opp og hopp! Vi sløser ikke bort mer tid enn nødvendig til søvn. Dagens første mål er Briksdalsbreen. Vi er jo tross alt i Olden.
12.00: Breen er liten, men vakker, og naturen er slående. Fotoshoot foran breen.

13.00: Tilbake i sentrum, i samlingshuset Solvang. Alle trøtte. Rigging og øving.

14.30-16.30: Vi har gymsalen til disposisjon, og bruker den sammen med et par innfødte. Jeg skriver andakt på klasserommet til klasse 10B.

17.15: Får servert betasuppe og varme rundstykker i Solvang. Drikker oldenvann med eple- eller sitronsmak. Eple er best.

18.00: Innfødte har ankommet! Ti Tombsinger og ca 8 innfødte starter TenSamling med lek.

19.30: Møte. Tombsingene står for lovsang, vitnesbyrd og andakt.

20.30-21.30: Earth Hour. Mørklagt Solvang. Ping-pong og gjemsel i mørket. Flere innfødte ankommer.
21.00: Pizza!
Resten av kvelden/natta: Quiz, lek, SingStar osv. Til slutt forsvinner folk.

Briksdalsbreen

Søndag 27. mars:
03.12: Sove nå.
08.15: Camilla, Marianne, Ylva og jeg står opp. Kjører ned til sjøen, hvor Ylva dokumenterer at Marianne, Camilla og jeg tar årets første sjøbad. Det snør.
09.30: Felles frokost. Pakk ut og ha det bra.
11.00: Avreise fra Olden. Sørpeføre.
11.30: Bilen til Ole stopper. Ole prøver å fikse, men finner ut at det er kortslutning.
13.00: NAF er påkalt, og bilen til Ragnhild kjører videre. I denne bilen sitter Ragnhild, Einar, Henrik, Ylva og jeg. De andre må ta buss.
13.00-21.30: Kjører tilbake til Tomb. Den morsomste bilturen jeg noen gang har vært med på. Stopper på bensinstasjon på Lom og varmer pizza fra i går. Stopper på bensinstasjon på Espa og synger "You are my sunshine" til dama bak disken.
22.00: Kveldsmat for alle i leiligheten vår.

Espaboller spiste vi også.

Takk for en fantastisk tur!

Bursdag i Superland!

Logoen

På fredag for nesten en uke siden hadde jeg bursdag, og det ble en fantastisk dag. Det føltes som en eneste lang feiring - fra jeg ble vekket om morgenen med sang og frokost på senga(skiver med brunost og FERSK blåbærpai!), til jeg la meg trøtt og glad om kvelden. På skolen fikk jeg bursdagssang i nesten alle timer + under lunsjen, noe som var bare morro noen ganger og ganske flaut ellers.

Den "ordentlige" feiringa starta klokka 18.00 utenfor Superland i Sarpsborg. En drøm gikk i oppfyllelse: Å feire bursdagen min på badeland! Vi var 8 jenter i slutten av tenårene/begynnelsen av tjueårene som inntok badeland med lek og hoi-ing de neste 3 timene. Først bada vi en stund og koste oss i de store vannskliene, og så var det duka for festmåltid. Katrine ble utropt til toastmaster, og plutselig hadde hver og en av gjestene et innslag å komme med: Tale, dikt, sang, dans eller noe annet. For en herlig gjeng!!

Bildet(og link til oppskrifta)

Kvelden ble avslutta hjemme i leiligheten med film og kake. En rolig, koselig avslutning på en fantastisk dag!

Tusen takk, alle sammen!! :D

Huslydkveld

I går arrangerte 3C+3D huslydkveld på Tomb. Det er en tradisjon som er like gammel som denne skolen - da min bestefar gikk her for 70 år siden hadde de også huslydkvelder, selv om formen ikke var helt den samme. Under tema-uka forrige skoleår, da Tomb feira 70års-jubileum, fikk vi lese litt fra et referat fra en huslydkveld det første skoleåret. Da samla elever og ansatte seg i peisestua, hørte på høytlesning, andakt og musikkinnslag, og så sang de sammen.

Mye har forandra seg siden den gang - for eksempel samler huslydkvelden en god del flere folk nå. I går var det nesten fullsatt matsal, samt publikum i Hålen og i trappa fra Hålen ned i matsalen. Programmet var også litt annerledes.

Huslydkvelden var lagt opp som en gallakveld med utdeling av ærespriser til årets hedersgjester, årets par, årets solstråle, årets offer, årets grimase, årets fraværende og årets gentleman. Vi hadde selvfølgelig fått tak i diverse celebriteter til å dele ut disse prisene(bl.a. Anna Anka, Knut Jørgen Røed Ødegård, Charter-Svein, Tina og Bettina) sammen med noen av våre kjære lærere. Selv var jeg Kari-Mette - den småstressa, surrete og veldig ivrige informasjonslederen vår - som delte ut prisen for Årets Par sammen med Anna Anka.

Mellom kåringene var det pauseinnslag: Reklamefilm, tryllekunster, film fra Kenyaturen og fra Russe-kick-off. Noen hadde gjort en fantastisk innsats med media: filmer til pauseinnslag, nominasjonsfilmer, og lyder i det folk gikk opp og ned fra scena osv. Jeg er imponert.

Det var utrolig gøy å være med på denne kvelden, og tilbakemeldingene har vært veldig positive :) Følg med på http://www.tomb.no/ , der kommer det sikkert ut bilder etter hvert!

Kva skal eg skrive?

Nynorsk oppgåve: Skriv ein resonnerande tekst. Valfri oppgåve: Oppgåveteksten må formulerast og godkjennast av faglærar.

No har eg tulla vekk heile norsktimen med mållaus surfing på nettet. Ikkje absolutt heile timen - innimellom har eg gjordt eit hederleg forsøk på å finne ut kva min resonnerande tekst skal handle om, men fann ikkje ei einaste sak som vakte mi interesse. Eg som elles vert så lett engasjert i alle nyhende eg får med meg! Frustrert som eg var gjekk eg inn på skulebiblioteket, og tok med meg ei utgåve av bladet "Ren mat". Der fann eg, endeleg, ei overskrift som høyrest lovande ut: "Yoghurt-suksess med Øko-rap" Sjekk ut linken(er det forresten nokon som veit korleis ein legg ut filmane direkte på bloggen no?):
http://www.youtube.com/watch?v=eOHAUvbuV4o&tracker=False

Her ser eg mogelegheiter: Reklame, miljømedvit, rolla til bonden, forbrukartrendar, meirsalspsykologi...

Fastelavn, tapte tanker og VM i Oslo

I går var det fastelavnssøndag. Jeg spiste ikke bolle med krem. Jeg føler meg tom og forvirra, og lurer på hvordan dette kommer til å gå. Heldigvis har jeg akkurat avtalt med Ragnhild(som har ansvaret for middagen i morgen) at ho/vi skal lage rømmegraut. Da kommer jeg forhåpentligvis på rett kjøl igjen.

Det er så lenge siden jeg har blogga, at jeg ikke har noe å skrive. Jeg kan jo ikke ta igjen alt det tapte heller! Siden sist har jeg vært i på helgetur i Dublin, Impuls i Stavanger, hatt besøk av Hilde Marita og vært hjemme på ferie. Mye har vært tenkt, sagt og gjort - sikkert mange gode tanker og ord som dere har gått glipp av =P Men jeg kan fortelle om denne helga mi:

På lørdag var jeg i Oslo - og der var det ski-VM. Det er virkelig sant at VM har vært en folkefest! Jeg dro egentlig til byen for å møte ei venninne, og som bonus fikk vi med oss innspurten av 3-mila på storskjerm på Løvebakken. Det var stemning og jubel som bare det! Hele Spikersuppa var full av mennesker og boder - det var folk og flagg, vikinghjelmer og vinterklær over alt.

Vi nordmenn er nok litt stive og kalde til tider, men den siste uka har vi vist at vi også kan ta av. Det er kanskje ikke så mange andre land som bryr seg, men vi har i alle fall hatt det morro!

Hvem vil ha kake?

Ååååå - ser ikke denne deilig ut?! Dette er en brioche(eller noe sånt), kjøpt på matbutikken. Foreldrene til Katrine hadde den med da de var på besøk, men da var vi så mette at vi bare så vidt smakte på den. Den var VELDIG god. Uansett, den ble satt inn i boden til senere, og i dag tok jeg den fram igjen.

Men det er noe som skurrer... Når var foreldrene til Katrine på besøk? Var ikke det .... i november?

Denne kaka har stått i boden i 6 uker. Jeg forventa egentlig en litt annen farge(grønn, for eksempel?) I beste fall håpte jeg på at den bare hadde tørka inn og ikke mygla noe videre - men denne er faktisk like myk ennå. Litt tørr i brytekanten, that's all.

Og sånt spiser vi. Det er ikke rart at kirkegårdene etter hvert får plassproblemer!