Hver og en av oss er bare én person. Ett menneske. Ett sett med tanker, én livstid. Én kropp. Det er det vi har fått tildelt, så det er det vi har å rutte med. For meg virker det absurd å sammenligne oss så veldig. Jeg har ett forsøk på å gjennomføre livet som best jeg kan, og du har ett forsøk du også. Om jeg ser yngre eller eldre ut enn jeg er, så trenger ikke jeg gjøre noe med det. Jeg er jo bare meg. Og om du er smalere eller bredere enn meg, så er det ikke sikkert at det er så viktig å gjøre noe med det heller. Vi bare ser forskjellig ut.
Inni meg, i mitt hode, finnes utrolig mange tanker, minner, erfaringer og kunnskaper flettet sammen i et uforståelig, innfløkt system. Jeg er der inne hver dag, og får jeg med meg det viktigste av det jeg tenker og føler. Som regel klarer jeg til og med å bruke hjernen til det jeg trenger den til. Men du har også en hjerne. Din egen hjerne. Jeg lurer på hvordan det ser ut der inne? På en måte skulle jeg gjerne tatt meg en liten spasertur i de lange gangene i din bevissthet… Men samtidig er jeg veldig glad for at jeg slipper. For meg er det vanskelig nok å skjønne at du sannsynligvis tenker omtrent like mye som jeg gjør, og at alle andre mennesker i verden tenker og føler og mener omtrent like mye som du og jeg. Det er utrolig mange tanker.
Og midt i dette virvaret sitter du. Du er én person. Ett menneske. Du har dine tanker, din kropp, dine evner, tanker og meninger, ditt liv. Så er det ikke litt absurd å sammenligne deg med meg? Sammenligne deg og meg med Hollywood-stjerner og slankemodeller? Hver av dem er også bare én person, og det er ikke sånn at alle egentlig er akkurat som dem. Vi er ikke like, selv om det noen ganger virker sånn. Vi er én person hver. Ikke mer. Ikke mindre.
