søndag 12. februar 2012

Jeg har sett sola gå opp over verdens høyeste fjell

I går stod jeg opp klokka 05.30, kledde på meg fortere enn jeg noen gang har gjort før, og gikk ut i den iskalde morningen. Månen stod høyt på himmelen, stor og hvit, og lyste opp den lille landsbyen Patale. Jeg gikk opp mellom noen hus, gjennom markedsplassen som var full av folk og varer da vi kom dagen før, og kom snart opp på veien. Den kalde vinden blåste rett gjennom både fleesejakke og yakullteppe, men i det jeg snudde meg og løftet blikket glemte jeg kulden. Der lå en hel del av verdens høyeste topper bada i måneskinn, og synet av dem tok nesten pusten fra meg.

Vi kom til denne landsbyen kvelden før, omtrent ni timer etter at vi startet å gå fra Okhaldhunga Mission Hospital. Da hadde vi hatt to fine dager på sykehuset og sett hvordan de norske misjonærene jobber og bor der. Vi kom ikke bare nærmere nepalesisk hverdag og virkelighet gjennom møtet med sykehuset og pasientene, men nordmennene der ga oss også en liten smak av Norge: Ferskt brød med brunost på til kveldsmat.

Okhaldhunga Mission Hospital ligger på ca. 1600 m.o.h. (usikker kilde), Patale ligger på ca. 2900 m.o.h. (nok en usikker kilde), og på turen fra sykehuset til landsbyen var vi på det høyeste oppe i ca. 3200 m.o.h. (nei, det er ikke veldig sikkert det heller). Uansett gikk vi ganske mange høydemeter den dagen, og jeg har definitivt fått ny høyderekord. Etter omtrent 6 timer på tur runda vi en sving, og plutselig lå det majestetiske Mount Numbur foran oss. Været var helt klart, og fjellet var veldig nærme, og jeg fikk klump i halsen og mista mål og mæle. Noen skritt seinere så vi Mount Everest. Resten av turen gikk veldig lett, for veien vår gikk rett mot verdens høyeste topp, og humøret i gruppa var på høyde med fjellet.

Her kommer noen av bildene jeg tok av soloppgangen den morgenen. Det var helt magisk å oppleve hvordan månen måtte vike for dagslyset, hvordan landsbyen våknet til live i takt med at det lysnet, og hvordan sola til sist malte toppene gyldne og ga etterlengtet varme til en frossen verden. Jeg vet ikke helt hvor lenge jeg var ute, men det var nok en av de beste stundene jeg har hatt. Det går desverre ikke an å fange noe sånt i verken ord eller bilder, men det er verdt et forsøk likevel.
De første tegn til dagslys.



Lyset er sterkere enn mørket.

Mount Nubuk over taket til en buddhistfamilie.

Når lyset først kommer, kommer det ganske fort. Plutselig gikk det an å ta bilde av fjellene.
Sagarmatha(bedre kjent som Mount Everest) er nummer to fra venstre. 

Mount Numbur

Jeg flytta meg fra vestsida til østsida av landsbyen for å komme nærmere de høyeste fjellene.

Månen, som for litt siden var stor og klar og sjefa over verden, må nå vike for dagslyset.

Og så, etter at det hadde blitt ganske lyst, kom det direkte sollyset.
Mount Everest er den svarte trekanten, nr to fra venstre.

Jeg måtte overraske meg selv med å innrømme at det høyeste fjellet i verden ikke er det kuleste. I alle fall ikke når det er så langt borte, og Mount Numbur både er mye nærmere og har mye mer spennende form. 
Til slutt: Tre bilder fra Patale, landsbyen vi bodde i.
Her er "landsbykjernen", bildet tatt fra øst.
Den tomme markedsplassen, tidlig på morgenen.





1 kommentar:

  1. Det der så fantastisk ut!! Skulle ønske jeg var med!:D

    SvarSlett