Solbærsyltetøy

Det har skjedd mye siden sist jeg blogga. Grunnen til at jeg ikke skriver er altså ikke at det ikke finnes tanker i hodet mitt, kanskje heller at det er så mange og at alt for mange av dem er ganske mørke. Og jeg har hatt litt problemer med å skrive om det lyse når det er så mye mørke over alt. Men - det finnes fremdeles vakkerhet i verden. Ganske mye vakkerhet, og som vi alle vet er lyset sterkere enn mørket og håpet sterkere enn døden, og over alt rundt meg vokser bær, sopp, grønnsaker og urter som om ingen ting hadde skjedd. Livet går videre. Og bæra må plukkes hvis ikke trosten skal få alle sammen.

For å lage solbærsyltetøy plukker du ca 2,7 kg solbær og putter dem i en stor kjele. Så må du finne fram tomme syltetøyglass, og hvis du ikke vil fryse ned syltetøyet, bør glassene desinfiseres. Sett rene glass inn i steikeovnen, sett på 150 grader og la glassene stå der ca 1/2 time. Lokkene bør dyppes i kokende vann like før de skrus på ferdig fylte glass.
Nå kan kokinga begynne. Du trenger bare bær i kjelen, vann er ikke nødvendig. Sett på plata og varm opp bærene, rør rundt så alle blir like varme.



Etter hvert safter bærene seg, men det kan være lurt å stappe litt med en potetstapper så bæra blir godt knuste.



Så var det sukker. Tilsett ca 1,6 kg sukker og rør godt rundt. La syltetøyet småkoke litt, før du heller det over på de reine syltetøyglassa. Pass på fingrene - det er varmt! - og prøv å ikke søle alt for mye.

Ta-daa!

God seinsommer!

Hver og en av oss er bare ett menneske

Hver og en av oss er bare én person. Ett menneske. Ett sett med tanker, én livstid. Én kropp. Det er det vi har fått tildelt, så det er det vi har å rutte med. For meg virker det absurd å sammenligne oss så veldig. Jeg har ett forsøk på å gjennomføre livet som best jeg kan, og du har ett forsøk du også. Om jeg ser yngre eller eldre ut enn jeg er, så trenger ikke jeg gjøre noe med det. Jeg er jo bare meg. Og om du er smalere eller bredere enn meg, så er det ikke sikkert at det er så viktig å gjøre noe med det heller. Vi bare ser forskjellig ut.


Inni meg, i mitt hode, finnes utrolig mange tanker, minner, erfaringer og kunnskaper flettet sammen i et uforståelig, innfløkt system. Jeg er der inne hver dag, og får jeg med meg det viktigste av det jeg tenker og føler. Som regel klarer jeg til og med å bruke hjernen til det jeg trenger den til. Men du har også en hjerne. Din egen hjerne. Jeg lurer på hvordan det ser ut der inne? På en måte skulle jeg gjerne tatt meg en liten spasertur i de lange gangene i din bevissthet… Men samtidig er jeg veldig glad for at jeg slipper. For meg er det vanskelig nok å skjønne at du sannsynligvis tenker omtrent like mye som jeg gjør, og at alle andre mennesker i verden tenker og føler og mener omtrent like mye som du og jeg. Det er utrolig mange tanker.

Og midt i dette virvaret sitter du. Du er én person. Ett menneske. Du har dine tanker, din kropp, dine evner, tanker og meninger, ditt liv. Så er det ikke litt absurd å sammenligne deg med meg? Sammenligne deg og meg med Hollywood-stjerner og slankemodeller? Hver av dem er også bare én person, og det er ikke sånn at alle egentlig er akkurat som dem. Vi er ikke like, selv om det noen ganger virker sånn. Vi er én person hver. Ikke mer. Ikke mindre.

The Duck Song

Har du hørt The Duck Song? Det har jeg. Og jeg lo masse. Fantastisk herlig, meningsløs underholdning. Hvis du ikke har sett den før, se den her før du leser videre:

OK, nå vet du hva det går ut på – The Duck Song 2 ligner mye, og forsyne meg har de ikke laga The Duck Song 3 nesten lik også. Jeg satt nettopp og så alle disse på rad(i alle fall bruddstykker av dem), og begynte etter hvert å lure på hvordan noen kom på å lage dem. Men så var det noe annet som fanget oppmerksomheten min: Jeg ble plutselig oppmerksom på hvor mange visninger disse sangene har hatt på YouTube. Hold deg fast:


Den første har blitt vist 42 259 756 ganger. Den andre 10 993 732 ganger, og den tredje 7 759 798 ganger.

Dette er svimlende tall. Etter en kjapp beregning i Exel fant jeg ut at dette til sammen utgjør 364,8 år med The Duck Song. Siden 23. mars 2009 har verden opplevd 364,8 år med The Duck Song. Hva er farligst tror dere, stråling fra routere eller lydforurensing fra The Duck Song? En eller annen gang var det en smart person som sa at tid er penger. Lurer på hvor mange penger 364,8 år er verd?

Neida, jeg er ikke bekymra for kreftskaden ved å høre på The Duck Song. Jeg er ikke en gang veldig interessert i hvor mange penger som er sløst bort på grunn av disse filmene. Det jeg egentlig lurer på, er hva som gjør at 60 millioner mennesker kan ha interesse av å se disse filmene. Og hvordan 60 millioner mennesker i det hele tatt har anledning til å se dem, når 1,2 milliarder mennesker i verden lever i ekstrem fattigdom(kilde). Jeg klarer aldri å godta disse forskjellene.

Matematikk og lørdagskos

Hvor mange formler kan man egentlig ha i hodet på en gang? Hvor mye geometri, algebra, kombinatorikk og derivasjon kan hjernen klare å passe på? Jeg tror at hvis det finnes et tak, en øvre grense, et sted der kapasiteten sprenges, så er jeg ganske nærme nå. Kanskje hjernen min står i fare for å bli akutt overbelasta før eksamen? Jeg har i alle fall ett ganske tydelig symptom: Hyppig tilbakevendende matematikkdrømmer. Kommer jeg til å få varige men, mon tro?

Ellers gleder jeg meg over at grasløken som står i et syltetøyglass i vinduskarmen min har fått en liten, lilla blomst. Ganske vakkert. Og peppermynterenningene jeg fikk fra mamma i påska, er nå blitt store, vakre, velduftende og delikate planter. I skrivende stund har jeg en minipuddel på fanget, ho er våt og pjuskete etter at vi har gått en lang tur i skogen og regnet. Det er lørdagskvelden sin, det.

Hva skal jeg gjøre til høsten?

Jo, jeg skal gå på Gå Ut Senteret i Hurdal, på linja Global Disippel. Fra ca oktober til ca februar skal jeg sannsynligvis være i Kambodsja, og sannsynligvis jobbe med dette her:



Jeg kan også jobbe på et studiesenter og lære bort engelsk, eller jobbe på et kristent internat for ungdom som kommer til hovedstaden for å studere. Mentoren på stedet er tysk og utsendt av Normisjon.
Kilde: http://www.gus.no/studietilbud/global-disippel/fordypning/ledelse-og-evangelisering 

Er jeg spent? Ja.
Gleder jeg meg? JA.

Kjærlighet

Det er mye kjærlighet i livet mitt. Jeg elsker naturen; å legge merke til ørsmå detaljer og fargekombinasjoner, eller å se utover den store helheten fra et utkikkspunkt. Jeg elsker vær; sol som varmer på hud og rødmalte husvegger, eller piskende regn og vind som slår pusten ut av deg. Jeg elsker gode fortellinger; bøker og filmer som får meg til å gråte sårt, le hjertelig, hyle skrekkslagent, riste av raseri, besvime av smerte. Jeg elsker familien min; mamma og pappa, søstrene mine, besteforeldre, onkler og tanter som har betydd mye, alle ”småbrødrene” mine, kjære faddere, gode søskenbarn og venner.

Strekker jeg begrepet for langt? Går jeg utenom den rene, skjære betydningen av ordet ”kjærlighet”? Jeg gjør kanskje det. Følelsene jeg har for alle disse delene av livet mitt kan dessverre ikke beskrives med det guddommelige ordet ”agape”, men det er heller ingen veldig egoistisk ”eros”. Akkurat hvilket ord som er korrekt, betyr vel strengt tatt ikke så mye. Jeg bruker kjærlighet. Eller glede, eller kanskje lykke. Hvordan kan jeg beskrive den store, varme følelsen som blåser seg opp inne i brystet mitt, presser tårene utover i tårekanalene og dytter stemmen oppover halsen? Det myke, trygge som slynger seg om hjertet mitt og får det til å banke hardere og fortere, og det raske, kriblende som får musklene i fingrer og tær til å trekke seg utålmodig sammen?


Jeg elsker Gud – det er det eneste som gir mening for meg. Jeg er ingenting uten Han, og uten Han klarer jeg ikke mer. Det er seint, jeg er sliten, og hjertet mitt synger en stor, hengiven takkesang til Pappa som holder meg oppe. Det er mye kjærlighet i livet mitt. Og det er mye mer der den kommer fra.

Vårpiknik og årets første hvitveis

Det er sol og (nesten) varmt og våren er på full frammarsj. I går bakte Ragnhild kanelsnurrer med eplebiter i fyllet, og i stedet for å se film mens vi spiste boller gikk vi ut i våren. Vi pakka piknikkorga med teppe, appelsiner, te, saft og boller, og ringte rundt til vennene våre for å høre om noen ville være med. Oppslutningen var skuffende liten, så vi satte oss på Hallingsås(en rekonstruert husmannsplass i parken på tomb) alene. Heldigvis var trafikken ganske stor, så vi fikk delt ut alle kanelsnurrene og appelsinene og slapp å bære mat hjem igjen.

 Jippi - nå er vi på tur igjen!

 Hva har vi i kurven i dag, mon tro?

 Tomb Timber Team på vei inn i skogen for å måle trær(øving til skogbruks NM)

 Har vi ikke pene sko?

Nyte appelsin 1

Nyte appelsin 2

Mer besøk! Se så fornøyd jeg er...

Dette bildet taler for seg selv.

Årets første hvitveis fant jeg ved internatet denne torsdagen (7. april), men har dessverre ingen bilder. Den var vakker!